Elever i forfedrenes fotspor
For mer enn to hundreår siden, i 1806, dro de første båtene fra Trøndelag til Lofoten på skreifiske. Disse båtene kom fra Stadsbygd og Rissa. I naturbruksklassen ved Rissa vgs bestemte vi oss for å reise til Lofoten for å fiske skrei og for å bli kjent med denne delen av landet som har betydd så mye for vår identitet og vår historie.
I mer enn hundre år dro man, midt på svarteste vinteren, med åpne, klinkbygde råseglbåter, ut på den farefulle ferden over Folla og Vestfjorden for å høste av lofothavets overflod. Årlig kunne 300 – 400 mann bare fra Stadsbygd prestegjeld delta. Lofotferdene er levende skildret i ”Den Siste Viking” av Johan Bojer, og er en viktig del av fosningenes historie.
På leting etter skreien
7. mars ankom vi, 10 elever og 3 ledere, med hurtigbåt fra Bodø til Skrova, og allerede neste dag bar det ut på lofothavet med en 49 fots båt ” Skreien” for å fiske. Trass iherdig leting var fisken fraværende, men vi oppnådde å bli kjent med et utall bølgetopper og bølgedaler, og flere bidro aktivt til å mate lofotbestanden av taskekrabbe. Gjennom uka oppdaget vi at det var lite fisk som kom inn i til de gamle gyteområdene ved Skrova, Svolvær og Henningsvær der åfjordsbåter og staværingsbåter på attenhundretallet kivet med nordlandsbåter om å få de største fangstene. Ved å være i Lofoten lærte vi om hvor avhengig hele regionen, også turistnæringene og andre næringer, er av skreien. Vi skjønte litt mer om hvor viktig en bærekraftig og klok forvaltning av naturressursene er, og vi skjønte at det kan være lett å sage over den tofta en sitter på.
Kaffetorsk og nykokt tran i Henningsvær
Mandag 9. mars dro vi til Henningsvær og ved fiskemottaket på Sauøya møtte vi en garnbåt fra Roan som leverte skrei. En av båtene ved mottaket hadde fått en ”kaffetorsk”. Dette er skrei som veier over 30 kilo, og navnet skyldes at Lofotposten premierer fiskere som får slike rugger. Premien er bilde i avisen og en kilospose med kaffe. På Sauøya fikk vi også inspisere de voksende tørrfisklagrene (pga finaskrisen), og vi fikk smake på nykokt levertran. Dette ble vel strek kost for de fleste, og de kjernesunne omega -3 fettsyrene bidro til sterke scener og grimaser som ikke egner seg for trykk i avisen.
Stille i Trollfjorden
Da vi ut på ettermiddagen 10. mars tøffet inn i Trollfjorden skinte sola på toppene og isen innerst i fjorden lå i en kaldblå skygge. Den 6. mars 1890 stod det berømte ”Trollfjordslaget” mellom kystfiskerne og de mer kapitalsterke dampskipsrederne her. Vi prøvde å se for oss hvordan det ville ha vært å omsluttes av 600 båter og rundt 5000 mann, der alle sloss for å få sin del av havets gull. Slaget er udødeliggjort i Johan Bojers storverk, og inngår i spelet ved Prestelva på Stadsbygda. Til vår overraskelse viste det seg, da vi kikket i fiskeriregistrene, at det trolig ikke var noen staværings- eller rissværingsbåter med i slaget. Det viste seg derimot at åfjordingene, ørlendingene og bjugningene trolig hadde hiva seg med i striden. Nå lå fjorden stille, kun en enslig sel boltra seg i det kalde vannet.
Havørn over Austnesfjorden
I Austnesfjorden bet endelig skreien på kroken, og elevene fikk delta både i juksafiske, stangfiske og garnfiske. Den største naturopplevelsen fikk vi da vi sløya fisken og oppdaga at 11 havørner kretsa over båten. Da vi kasta ut fiskelever, stupte ørnene ned og grep fangsten med klørne like ved båtsida. Sol, blikk stille sjø, majestetiske snødekte fjell og havørn som stuper,- jo Lofoten har så visst noe å by på. Til kvelds ble det skikkelig mølje med skrei, lever og rogn.
Gjestfrihet og fellesskap
Vi var i Lofoten i ei uke. I løpet av denne uka ble vi invitert til innebandykamp mot beboerne på Skrova. Her ble det full innsats og masse blåmerker. Dette var nok det nærmeste vi kom ”Trollfjordslaget”. Ellers opplevde vi at folket i Lofoten var åpne, trivelige og gjestfrie. For mange av elevene var dette den første turen så langt mot nord. Å bo tett sammen med 12 andre personer var også uvant for de fleste. I slike situasjoner er det viktig å kunne tilpasse seg, vise hensyn til andre og se det humoristiske i tilværelsen. Slik måtte det være for lofotfarerne i gamle dager, slik var det også for oss.
Hver enkelt vil ha med seg sine egne minner fra en slik tur. Havørna, smaken av tran, sjøsprøyt i ansiktet, oppkastriene ved rekka, sangen og latteren mens båten dansa i takt med havbåra…. Det var mye å oppleve og mye å lære. Med båtene og lofotnaturen som klasserom fikk vi muligheter til å oppleve og forstå naturbruken og vår egenhistorie på en utfordrende, morsom og spennende måte.
